ombrekking og omdirigering

Da var jeg ferdig med siste språkvask og gjennomgang av min første oversatte bok og vender nesa hjem til Horten fra Oslo før sommeren store reise. Blir stille her en stund, men ting skjer forhåpentligvis på den andre bloggen. Det har vært en fin liten uke med ferie, men jeg har ennå ikke samlet meg helt til eventyret som venter.

mange tanker
små
fyller hodet
nå
om litt
er hodet
tomt
og sansene
fulle med nye

jaja.

aktivitetsferie

etter knappe tre dager hjemme i horten
har jeg spilt fotball, bowla og vært på
greenen og slått noen golfballer
når kommer den første dukkerten?

ferie er plusstid

kroppen og hodet har vært stressa i innspurten.
nå kan jeg endelig trykke på pauseknappen og
sette alt inn på kontoen for mentalt
inntektsgivende aktiviteter

ah sommer

klosett har nytt navn

nå heter det ikke dass eller do lenger,
men sanitærporselen

Fra en fokkeslasks dagbok

Utenfor kysten av Newfoundland, 1778

Det hadde brygget opp til storm hele uken. Det knugende gamle damene med sydvester hadde karret seg gjennom gatene på Frogner, de ludende heste hadde prustet seg forbi Slottsparken, de hjemløse vandret hvileløst rundt i Gamlebyen. Oslo lengtet etter sommeren, det harde hjertet bar et håp om lettere vær, et lettere sinn, bedre selskap enn denne lange og gråe rennesteinshverdagen.

Så ankom de en etter en, og i en velkjent kassebil på Torshov utenfor en kaffesjappe som hadde kviknet til liv med vårsola, tja, muligens den bar bud om varmere tider? Med kapteinen Halvdan bak rattet, musketerene Anders og Sondre, tønnevakta Erlend, fokkeslaskene og kokkene Frode og Morten samt mytteristen Petter var mannskapet klart. Det bar sporenstreks ned til Frognerkilen etter en kjapp tur innom proviantlageret. Der skinte sola og fjorden lå blikk. Den stolte røde 23fots Granadaen til onkel Halvdan sitret etter sjøben på dekk og formelig skvulpet etter havbris og storm i kastene. Vi kastet loss og la oss på lo før vi slo over og la kursen mot Dyna fyr. Latteren satt løst i solskinnet, vinden rufset i mankene til de unge herrene og livet var ett eneste stort smil med en bart av solskinn over seg.

Et gammelt sønderrevet sjøkart fra '73 ble funnet frem fra kabinen og værhårde piratfingre kjempet om plassen for å stake ut kursen. Skulle ferden gå mot Sydkorset eller Arktis midnattsol? Fokkeslasken, og styrmann in spe, Frode, argumenterte for Haaøya og sydhavskvinner, mens tønnevakta Erlend med musketerene Anders og Sondre mente farvannet bød på kjølhaling og lumske sirener langs Hurumlandet. Det må ha vært omtrent da at den yppige ulk Petter våknet fra akter og tok over roret. Som en ilter Odyssevs rammet han fingeren som en harpun mot himmelens åker og slo over storseilet og fokken. Bølgene slo over ripa som om selve Dovregubben skulle ha snudd seg i badekaret. Vi gulpet sjøvann i det Petter, mytteristen, hadde lagt sine glupske øyne på Steilen, sør for Ildjernet (som fokkeslasken Morten tidligere hadde lagt sin elsk på etter å ha lagt ut om stedets falloskvaliteter til mannskapets store genanse).

Som en Lokes pil skjøt vi gjennom vannet, forbi en fembøring, akkar og kreps, van og viking, jibs og jotner - det bar rett mellom to skjær! "Jeg akter ikke å snu!", skriker vår nye kaptein de facto. Før han knapt har fått sagt disse ord har musketerene avbrutt han med de berømte ord "Oj, oj, oj!" Det skraper i kjølen så jordens grunnvoller gnisser og vrenger seg. Vi har grunnstøtt!!!

Vi kom klar og bakket ut før Steilens hissige måker og djevelens tjelder gikk oss etter strupen. Dernest var kaptein Halvdan bak roret og ut i brå sjø. Mytteristen lo sin grufulle latter, og de neste fem minuttene var han de syv havs persona non grata. Det blåste opp og vi hadde god kurs ut i fjorden - kunne vi håpe på Haaøya ved Sydkorset med sine bedårende skjøger - Hurumlandets egne havfruer?!

Styrmann og fokkeslask Frode tviholdt på håpet om sjømannsbrud og tropiske netter til det siste, men skipets flertall ville finne en trygg havn for kvelden etter de siste timers briske hendelser. Vi la over igjen mot sørvest, til Bjørkøya, forbi en odde og inn i le til Leangenbukta. "Trønderpatriotisme!", snøftet styrmann og Hortens store matros Frode, men innså at bukta bar bud om en stor kveld.

Vi la til kai og to ekspedisjonsgrupper spredte seg ut på øya i håp om å finne en plass for natten. Sondre og Frode mot nordspissen, mens Erlend, Petter og Morten gikk mot sydspissen. Etter at kaptein Halvdan og nestkaptein Anders hadde rådført seg med mannskapets funn falt valget på en vakker plass i skogene på sydspissen. Men gleden ble kortvarig. Plutselig dukket det to aldrende taterkvinner og en eldre herre med knekk i knærne som hev oss på skogens dør. Det hjalp visst fint lite å ha to økologer på laget med utmarksparagrafene i hånd. Men dette var glade sjømenn som fant veien til alternativ to hvor vi satt opp leir for kvelden.

Skipskokkene Frode og Halvdan med sine respektive assistenter skred til verks med grønnsaker fra de syv himmelstrøk, kylling fra Valparaiso, bacon fra Louisiana, blåskimmelost fra Normandie, pesto fra Toscana, biffer fra Ildlandets pampas og ikke minst ildvannet fra Skottland og bayere fra Nyhavn. Det ble en kveld med de helt store matopplevelsene, vind i håret, saus i skjegget, whiskey i strupen og historier, historier så grandiose, så store, om hovmod, heltemot, ungdommens råskap, freidighet og frekke frastøt fra normens berm! For en kveld!

Kvelden skred mot natt og sjøfolkene duppet av en etter en. Morgen etter våknet fokkeslasken Morten opp med gress i nesen ved siden av en russisk familie på piknik med lappeteppe fra Vladikavkaz og moloko i glasset. For en praktfull, men dog bakfull morgen! Oslofjorden lå der som Jeremias gyldne slips, blinkende skorpe av saltvann. Det var bare å nyte synet og komme seg opp og ut på fjorden igjen. Vinden var tilnærmet null, så det gikk for motor og avventende illusjoner.

Tilbake i hjemhavnen Oslo var ingenting ved det gamle. Syv menn og syv nautiske mil. Vennskap hadde begynt å smi så smått, inntrykk var fordøyet og det hele ble behørig feiret med iskrem på Frognerkilens egen kiosk for den slags landkrabbefornøyelser. Inn i bilen og inn i asfaltjungelen, og før vi knapt hadde tatt farvel skyet himmelen over og slusene åpnet seg. Det skulle regne i en strak uke.

Sjøkart '73

- seil og mast,
fokk og kjøl
står last og brast,
fullastet med øl,
senk Titanic og
tenn på Cutty,
alle mann på dekk,
vi har et sjøkart fra treogsøtti!

Halvdan, Anders,
begge havets skrekk,
og kartets kjender
Sondre, Erlend,
bølgenes frender,
sjøgangsbrisens offiserer
Frode, Morten,
havfruenes kavalerer,
og hurumlandets list
stolte matroser fra Horten!
- og sist men ikke minst - Petter
vitsemaker og rabbagast, ulk og mytterist
skoggerlo nok best til sist

- sådd er vennskapets kime
i årets vakreste hildringstime!
- men den aller aller største
trosser vær og vind, søker aldri ly
til siste mann skal hylles som første
vår gallion og stjerne - Erik Bye!

Fokkeslask Oddvik
hyllest til barpikene i Limerick