Assosiasjoner til avstand

Noen ganger føles det som jeg har levd to liv.
Men det er forbindelser, berøringspunkter mellom faser og epoker.
Kanskje var jeg ulykkelig og innsiktsfull før.
Kanskje er jeg lykkelig og fattig på innsikt nå.

Mest sannsynlig er jeg et sted i mellom.

"Jeg blir ofte spurt om jeg har hjemlengsel. Det greske ordet nostos skal visstnok bety „tilbakevending“, mens algos betyr „lidelse“. Italienerne kaller hjemlengsel nostalgia, og ordets opprinnelige mening betyr altsaa en uforloest lengsel etter aa vende tilbake. Paa norsk er vi mer presis aa kaller det en lengsel etter hjemmet, og vi mener som oftest det opprinnelige hjemmet, det stedet man vokste opp, men det kan jo ogsaa leses som en lengsel etter et hjem, et rotfeste, et sted hvor man foeler seg hjemme i verden. Spanjolene derimot kaller det anoranza, som kommer fra det katalanske ordet enyorar, som igjen har sine roetter i det latinske ordet ignorare, som lett gjenkjennes med et begrepsinnhold hvor man ikke er klar over, uvitende, uerfaren eller mangler eller savner. Og slik blir jeg altsaa klar over den etymologiske forbindelsen mellom hjemlengsel, nostalgi og ignoranse. Og dette kalde harde ordet, ignoranse, gir assosiasjoner igjen til avstand, for naar man bor langt hjemmefra, sin bakgrunn, saa mister man oversikt, man vet ikke lenger hva som skjer der lenger, man fjerner seg sakte men sikkert ut i periferien fra sitt eget land, sine omgivelser og sin egen opprinnelse og man fylles av en stille melankoli og et snev av likegyldighet."

A Fistful Of Dreamers

You little swagger, you!

It's all coming together now, isn't it? Paths are crossing, clinkin' and a-clankin' to an unstoppable tune of life's momentum. You got me, friend. You see life threw me off her back a while ago. I'm still fumbling in the dark, trying to figure my way back on top of it all, get back in the saddle, sort of. It feels it all has been make-believe so far, a far stretch of truth, an art of playfulness, and a swig of the old cupper of dreams. But you reach a point though, a point where you gulp it all up again, have a quick look at it and end up staring at it; is this all I am about? I feel nauseated. I felt I lost myself, we all do along the way, they tell me, or how come we evolve? Spot on, and right they are. Although, it's not at all that comfy anymore. Slippin' and slidin', pretending a dance of cheek-to-cheek. I lost it, I really did. I left it. I'm back where I started from, smarter and more self-conscious, though. I think. That's the tiny annoying point, the uncertainty. The blistering, painful uncertainty, and the dark. Love's lost and I'm damaged goods, they say. Ah, amore e un casino, caro. Veramente. What's it all about?

Nevertheless, life's a delight though, it swings, it kicks, it jumps to the melodies of old timers. It's all been done before; we know that, even though we won't admit it that easily. Life's a delight, have a mouthful, enjoy it, list the smiles you give and get and do the math. Life's easy. Life's hard. Life's a breeze. Life's a storm. Chapters closed are new ones begun. You're counting crows and pondering past. What may happen, my friend? There are smiles waiting. There are happy times ahead, I'm sure. The old timers put on a grin and told me so. Come on down one day. We might change the world.

Getty up,
mortimer

En mann av en viss størrelse

When things are bleak, it's a greater reason to look brightly at things.
Found this email that I wrote in February. I've learned a few things.

Unfortunatly it's in Norwegian. (I do consider abandoning writing in English, and converting into my native language)

En mann av en viss størrelse

Slik har man det altså. Fotografen lener seg forover, kikker i objektivet, antenner flammeblitzen og med ett sitter jeg som forstenet i sepia, rammet inn av maktesløshet. Et godt bilde, om jeg så må si det selv. Et godt bilde.

Rollene byttes om, kulissene skifter, mens landskapet er det samme. Det er kun tidspunktet som varierer. Her sitter jeg, pensjonist opp av dage. Sist sommer ble jeg både opprørt og lattermild. En kvalt latter, sådan. Bildet av deg som satt i sofaen i Kristiansand, mens regnet silte ned utenfor på forsommeren, det bildet kunne hengt på et gamlehjem. Jeg mislikte det sterkt. Jeg gjorde det. Men slik er livsløpene innrettet, de snor seg rundt, slår hale på seg selv og smitter over på sine medmennesker. Om jeg ikke er fulltidspensjonist, så har jeg i alle fall trått inn i rekken av deltidspensjonerte. Eller deltidsdesillujsonerte, om du vil.

Det er ikke mye til liv, sier hurtigtoget av et samfunn utenfor i det silende regnet som har gjort høye fartsbøter til sine kampsaker. Hvor tafatte og nøytraliserte menn er kveldsunderholdning og statslesba er sirkusdronning. Hvor gullsankende idrettsutøvere er halvguder. Hvor nasjonalfølelsen nedverdiges til å kun bli et mindreverdighetskompleks. Hvor Egon Holstads Platebaren Feedback legges ned fordi markedet bestemmer. Hvor alle vil bli engangsidoler. Hvor jobber ikke utlyses lenger. Hvor unge mennesker blir gjort til gjeldsslaver fordi det er økonomi. Hvor de unge vil bli voksne og de voksne unge. Hvor en småby som Horten mister svømmehall, bibliotek, daghjem, gamlehjem, barnehager, ungdomstilbud og kulturtilbud. Hvor reise er tørrprat. Hvor dannelse er å syte. Hvor jeg er en av dem. Hvor jeg stagnerer. Hvor jeg finner nok et sted jeg ikke hører hjemme. Hvor jeg finner nok et sted jeg nøytraliserer meg selv og finner frem et passende smil og tenker at jeg må slutte med dette. Jeg må slutte å svartmale, jeg må slutte å være kritisk, jeg må slutte å være søkende, jeg må slutte å være balanserende, jeg må slutte å være kunnskapshungrig, jeg må slutte å være annerledes, jeg må slutte å være redd, jeg må slutte med nerver, jeg må slutte å elske, jeg må slutte å hate, jeg må slutte å vite, jeg må slutte å gråte. Jeg må slutte å leve et liv hvor frykten står som en klippe i min bevissthet. Den skal være en hyrdestav, ikke et spanskrør. Det er et samfunn jeg er en del av. Det er et samfunn jeg vil være en del av. De små tingene redder meg. Jeg elsker Norge. Det springende punkt er om hun elsker meg. Jeg har en vag følelse at hun gjør. Hun har smilt blygt til meg i nordlyset. Hun har blunket til meg på ettermiddagshimmelen. Hun har klemt meg med høstfarger. Hun har kysset meg med snøen på asfalten. Hun er min elskerinne, og jeg gir meg ikke.

Det er så herlig ironisk at det er dette jeg har skrevet om. Frykten. Jeg er redd for at det er ubetydelig. Jeg er en parentes. Jeg er jo det. Jeg er knapt verdt en setning. Men jeg er som du skrev, en sammensetning av motsetninger. Bli ikke redd, frykt meg ikke, jeg har det bra, paralysert og skrumpende i kantene, men jeg er tilstede i en tilværelse jeg knapt lenger enser. Svakhet er like tett forbundet med åpenhet som styrke er forbundet med begrensning. Kjærligheten er blitt en horisont, hvor avstand er min nærmeste venn. Det føles godt å være alene. Falle ned i seg selv, støte ut tomme ord til omgivelsene, fylle lærerværelset med intetsigenheter, føre et liv som unngår seg selv. Det er greit det. Nettopp fordi jeg er større enn livet selv. Jeg rager høyere enn verdensaltet. Jeg er alt.

For det er klart, jeg øyner et håp, en løsning. Noe må jo naiviteten stille opp med også. Jeg setter min lit til den, at jeg blir litt dummere hver dag, litt mer snever, litt mer ydmyk, litt mer lik alle andre, litt mer intetsigende og tom. Jeg er kanskje der allerede. Da kan jeg puste ut. Jeg burde kanskje ikke skrive disse ordene. Jeg burde kanskje ikke tenke disse tankene. Jeg burde kanskje ikke sende dem. Jeg burde kanskje ha holdt dem i en dagbok for ingen å lese. Jeg burde kanskje ha stoppet å skrive. Jeg burde gjort mye, men her sitter jeg altså, som en annen tomsing i en paralysert gyngestol med alle muligheter til å lykkes. Med alle forutsetninger for å trives i samfunnet, i sitt eget land, med seg selv og sine umiddelbare omgivelser. Jeg er trygg her. Jeg er trygg på alt det usikre og at det vil komme meg til unnsetning. Inntil da sitter jeg med avmaktspipen i munn, tafatte tøfler og et usikkert smil påklistret et ungdommelig gebiss. Den unge gamle mannen i sepia du ser på veggen forsøker å rive seg løs fra objektivets linse. Det er mot naturlovene. Det er mot vitenskapen. Det er bunnløst, grunnløst, pompøst. Det er meg.

Artig bilde.