mandag, desember 05, 2005

En mann av en viss størrelse

When things are bleak, it's a greater reason to look brightly at things.
Found this email that I wrote in February. I've learned a few things.

Unfortunatly it's in Norwegian. (I do consider abandoning writing in English, and converting into my native language)

En mann av en viss størrelse

Slik har man det altså. Fotografen lener seg forover, kikker i objektivet, antenner flammeblitzen og med ett sitter jeg som forstenet i sepia, rammet inn av maktesløshet. Et godt bilde, om jeg så må si det selv. Et godt bilde.

Rollene byttes om, kulissene skifter, mens landskapet er det samme. Det er kun tidspunktet som varierer. Her sitter jeg, pensjonist opp av dage. Sist sommer ble jeg både opprørt og lattermild. En kvalt latter, sådan. Bildet av deg som satt i sofaen i Kristiansand, mens regnet silte ned utenfor på forsommeren, det bildet kunne hengt på et gamlehjem. Jeg mislikte det sterkt. Jeg gjorde det. Men slik er livsløpene innrettet, de snor seg rundt, slår hale på seg selv og smitter over på sine medmennesker. Om jeg ikke er fulltidspensjonist, så har jeg i alle fall trått inn i rekken av deltidspensjonerte. Eller deltidsdesillujsonerte, om du vil.

Det er ikke mye til liv, sier hurtigtoget av et samfunn utenfor i det silende regnet som har gjort høye fartsbøter til sine kampsaker. Hvor tafatte og nøytraliserte menn er kveldsunderholdning og statslesba er sirkusdronning. Hvor gullsankende idrettsutøvere er halvguder. Hvor nasjonalfølelsen nedverdiges til å kun bli et mindreverdighetskompleks. Hvor Egon Holstads Platebaren Feedback legges ned fordi markedet bestemmer. Hvor alle vil bli engangsidoler. Hvor jobber ikke utlyses lenger. Hvor unge mennesker blir gjort til gjeldsslaver fordi det er økonomi. Hvor de unge vil bli voksne og de voksne unge. Hvor en småby som Horten mister svømmehall, bibliotek, daghjem, gamlehjem, barnehager, ungdomstilbud og kulturtilbud. Hvor reise er tørrprat. Hvor dannelse er å syte. Hvor jeg er en av dem. Hvor jeg stagnerer. Hvor jeg finner nok et sted jeg ikke hører hjemme. Hvor jeg finner nok et sted jeg nøytraliserer meg selv og finner frem et passende smil og tenker at jeg må slutte med dette. Jeg må slutte å svartmale, jeg må slutte å være kritisk, jeg må slutte å være søkende, jeg må slutte å være balanserende, jeg må slutte å være kunnskapshungrig, jeg må slutte å være annerledes, jeg må slutte å være redd, jeg må slutte med nerver, jeg må slutte å elske, jeg må slutte å hate, jeg må slutte å vite, jeg må slutte å gråte. Jeg må slutte å leve et liv hvor frykten står som en klippe i min bevissthet. Den skal være en hyrdestav, ikke et spanskrør. Det er et samfunn jeg er en del av. Det er et samfunn jeg vil være en del av. De små tingene redder meg. Jeg elsker Norge. Det springende punkt er om hun elsker meg. Jeg har en vag følelse at hun gjør. Hun har smilt blygt til meg i nordlyset. Hun har blunket til meg på ettermiddagshimmelen. Hun har klemt meg med høstfarger. Hun har kysset meg med snøen på asfalten. Hun er min elskerinne, og jeg gir meg ikke.

Det er så herlig ironisk at det er dette jeg har skrevet om. Frykten. Jeg er redd for at det er ubetydelig. Jeg er en parentes. Jeg er jo det. Jeg er knapt verdt en setning. Men jeg er som du skrev, en sammensetning av motsetninger. Bli ikke redd, frykt meg ikke, jeg har det bra, paralysert og skrumpende i kantene, men jeg er tilstede i en tilværelse jeg knapt lenger enser. Svakhet er like tett forbundet med åpenhet som styrke er forbundet med begrensning. Kjærligheten er blitt en horisont, hvor avstand er min nærmeste venn. Det føles godt å være alene. Falle ned i seg selv, støte ut tomme ord til omgivelsene, fylle lærerværelset med intetsigenheter, føre et liv som unngår seg selv. Det er greit det. Nettopp fordi jeg er større enn livet selv. Jeg rager høyere enn verdensaltet. Jeg er alt.

For det er klart, jeg øyner et håp, en løsning. Noe må jo naiviteten stille opp med også. Jeg setter min lit til den, at jeg blir litt dummere hver dag, litt mer snever, litt mer ydmyk, litt mer lik alle andre, litt mer intetsigende og tom. Jeg er kanskje der allerede. Da kan jeg puste ut. Jeg burde kanskje ikke skrive disse ordene. Jeg burde kanskje ikke tenke disse tankene. Jeg burde kanskje ikke sende dem. Jeg burde kanskje ha holdt dem i en dagbok for ingen å lese. Jeg burde kanskje ha stoppet å skrive. Jeg burde gjort mye, men her sitter jeg altså, som en annen tomsing i en paralysert gyngestol med alle muligheter til å lykkes. Med alle forutsetninger for å trives i samfunnet, i sitt eget land, med seg selv og sine umiddelbare omgivelser. Jeg er trygg her. Jeg er trygg på alt det usikre og at det vil komme meg til unnsetning. Inntil da sitter jeg med avmaktspipen i munn, tafatte tøfler og et usikkert smil påklistret et ungdommelig gebiss. Den unge gamle mannen i sepia du ser på veggen forsøker å rive seg løs fra objektivets linse. Det er mot naturlovene. Det er mot vitenskapen. Det er bunnløst, grunnløst, pompøst. Det er meg.

Artig bilde.

4 kommentarer:

aggi sa...

may I ask who the email was for?

I found myself reading faster and faster towards the end.
You write well, Morten.

mortsan sa...

i wrote it in the midst of a frustrating winter.

the email was for a friend of mine.

old bull sa...

while some people think about changing to their native language others think about switching to english. I talk to myself in english, I think in english, and I even speak english in my sleep.

However, tonight I dreamt in norwegian. I am sure about this because I can vividly remember the occurance of the word "pule." I also dreamt about a picture. A sepia picture. And snow. And peeing (thick yellow urin) on the floor and being busted.

mortsan sa...

che strano...

i would think you dreamt in italian by now?
no?
all english and hardly any italian?
or is it all a strange mix of both/all three of them?

spaghetti di lingue, så og si

freaky with the urine bit, though
urine is never a good sign in dreams,
not matter what freud would tell you
about surpressed urges