onsdag, mai 30, 2007

stor allegori

Å leve
er som en joggetur
forestiller jeg meg – en har skiftet til passende tøy,
har en vag idé om løypevalget, kjenner kanskje at
musklene er litt stive (det er kaldt i luften), setter i gang,
på litt ustøe ben i starten, famlende mot skogen
med mange trær og stier. Det blåser en vind fra nord,
en leter etter formen, åndedrettet og tempoet (pass på
frekvensen) Føles det godt? En møter skogen med
fart og optimisme – med lette trinn trår en naturens
gulv, med høstens kollasj (og trærne rundt, ikke minst)
Det er den tiden på året nå, hvor alt skifter og
er i forandring. Stien blir til mens en løper avgårde
- som en vind, kan en være tilbøyelig til å se for seg
(jaget etter vind). Farten settes opp, blodet pumpes, renner i
retning hjertet av skogen, en innsjø, har en i minnet,
det kan renne over for alle og en hver (kjenner du begjæret?),
din råtass, som åpnet hjertet, munnfull lykke og med lette
trinn setter avsted i egne tanker. Over steiner og gamle
grener, en stokk fra tidligere høststorm, haster en videre
og finner rytmen. Føttenes taktfaste samspill
med jorden.
Ensom som himmelen fyker en gjennom barlind, bjerk og
furu (snart kommer snøen!), en formelig rydder skogen
for fortidens famlende stammer (mange lynnedslag og
tordenskrall!) Hjertets bank og skyenes fart over
hodet mitt – her er det plass.
En merker at formen er på topp før en treffer veggen,
kroppen er tung og optimismen er sunket i jorden,
- det er like før, en faller mot nærmeste stamme og
kaster inn håndkle (fornedrelsens siste skanse),
men en liten djevel ved ens side forteller hodet
at frekvensen må opprettholdes (hvis ikke faller en
i fra og etter seg selv), og en henter seg inn, fyller hodet
med intet annet enn steget og ånden, farten økes og
en passerer innsjøen, oppover, oppover, oppover,
musklene, senene, nervene, skjellettet skraller og
ljomer, det banker i tinningene og vinden blåser
en videre bortover, bortover, bortover og videre og videre
- for tiden er inne til å holde tempoet og tenke på én ting,
én ting alene, at halvveis er tilbakelagt og alt som finnes
er nettopp nå, og en løfter blikket og ser himmelens tak
invitere til rettere rygg og høye knær (farten god!),
og før jeg vet ordet av det, så har jeg tatt igjen meg selv,
der jeg stoppet sist med knyttede never og hold.
”Det er en tid for alt”, og klokken tikker avsted,
det nærmer seg med stormskritt,
og en har åpnet seg for verden,
sirkelen jager seg
selv. Og en gir alt, lettet
tross alt, det meste gjorde jeg, stolt
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, mitt beste
ble gjort. Frekvens.

2 kommentarer:

Anonym sa...

run, Morten, run.

mortsan sa...

makes it easier to think