mandag, september 24, 2007

Pull, my love


Pull, my love
Originally uploaded by mortsan.
Det er de små tingene, de små skrittene, de små valgene og de små blikkene som utgjør det store. Den lille bevegelsen, den tilsynelatende ubetydelige bevegelsen som bikker mot stagnasjonen, det er den som teller. Det er den som er avgjørende for at det fortsetter å slå der inne. Det er høst på veiene, på et lag av nesten ugjennomtrengelige blader, himmelen er glassaktig, som i et akvarium. Som en gullfisk svømmer jeg rundt i en stillferdig hverdag med tid til å legge øret mot hjernens jernbaneskinner og høre fremtiden komme der et sted fremme. Jeg sirkler inn og ut av det lille trygge slottet på bunnen av glassmonteren. Det er stille. Det er kun lyden av luftbobler fulle av nummen tilstedeværelse. Lykkelig er den som har et værelse.

Inntrykkene rekker å synke inn der jeg betrakter spetakkelet utenfor. På samme tid er jeg full av forventning, barnlig glede over hva som kan komme, mens jeg også er tynget av forstummende misstillit til meg selv. Det er en knivsegg å ta seg sammen for å ruste seg til kamp i denne tilværelsens uforlatelige tetthet. De springende tankesprangene, de mange løse tråder som ligger i veikanten der jeg jogger. Jeg kan ikke unngå å tenke på parallelle virkeligheter, virkelighetens megetsigende versjoner. Det er rart hvordan lassoen kastes og man fanges av ens egne tanker. De store ting blir små, mens de miniatyriske ting vokser seg store og uhåndterlige. Tidløst paradoks.

Alt er intet, og intet er halvveis. Slik er tanken uferdig og jeg knust til pinneved. Jeg har bare løpt avgårde, røket uklar med meg selv og lagt på sprang mot evigheten. Det roer seg etterhvert. Demp lyset, lytt til musikken, til det bankende hjertet, kjenn på den rådende tvilen, for det er det som er styrkedrikken. Stivnede vaner, fryktens soldater, må desertere til den usikre siden. En slagmark av forslåtte idealer under en broket himmel. Slik står jeg i kryssilden med tilværelsens tallerkener som spinner rundt som grammofonplater på tuppen av bambuspinner. Det er balansekunst for åpen scene, men ingen klapper i krig, på samme måte som ingen gråter i fred.

Stille tanker i stille vann.

Minutter fyller timer, som blir dager som er uker i måneder hvor årene triller som klinkekuler. Slik vår planet er omgitt av historiens hybelkaniner. Det er skjønnhet i evighetens potens. Det er kvadratroten av eksistensen. Det er trivsel multiplisert med vennskap delt på geografiens hypotenus. Det enkle er ofte best, men selv ikke de enkle tanker har jeg forstand til å formulere. Selv ikke de benløse fiskene ser jeg i vannet. Selv ikke de tunge skjebners skritt kan jeg høre. Selv ikke de trinnvise oppdagelser makter jeg å tolke før lyset senkes. Selv ikke det vanskelige er godt nok. Selv ikke salt som krysser ørkener, selv ikke gull over hav, selv ikke fornuft i hjemmets galakse. Selv ikke det. Selv ikke det kan jeg verken se, høre eller smake. Men, det ligger en rød tråd i klesskapet. En dag, når motet er tilstede, skal jeg nøste meg vei til uklarhetene er blitt snøroser på vinduet innenfor øyet mitt.

Jeg er vind og du kjenner meg på duften av rastløshet på prøve.

3 kommentarer:

isis sa...

Jeg evner heller ikke å se de benløse fiskene i vannet eller å formulere noe særlig mer briljant for øyeblikket etter å ha lest dette enn dette enkle, dog opprikitg mente;

wow!

du skriver fantastisk bra.
river en med.
virkelig.

mortsan sa...

Tusen takk for varme ord, Isis!

Det gjør godt å formulere tankene når en får roen over seg. Skape klarhet og et håp om vidsyn og innsikt på lengre sikt.

svøm videre med fattet mot

Alice sa...

så utruleg mange fine bileter, min venn.