klisjé

Norge er uendelig vakkert, kanskje spesielt når det er mye vær

this is your run

etter å ha investert i nye joggesko var det på tide å trosse pissregn og forene teknologi og svette. med nike+ i skoa og ipod i øret bar det avsted langs nidelven. påfallende mange joggere hadde hvite øreplugger, og alle manøvrerte vi stilsikkert mellom boligkjøpere på visningen gjennom møllenberg og bakklandet. som i en større rytmisk enhet. paula radcliffe holdt kontrollen med distansene og rundetidene, og vel tilbake kunne jeg konstatere at jeg både var 600 kalorier fattigere og kalibert. du verden.

en gylden hale

det er fint å vite
at hver uke har en hale
tre kvelder og to dager
til å fylle opp
begeret
med god mat
og drikke
fine samtaler
og meningsfull
stillhet

vankelmodig

liker ordet vankelmodig
det er et godt ord

nye føtter

ingenting er som et kupp når du ikke vet det er et kupp før du har gått ut at butikken. nå blir det en joggende høst

Gatekamper

Jeg vet august er travel måned for omsetning at eiendom, men nå knives det også med skilt på bakkenivå.

sette spikern i egen vegg

Da var jeg så og si tilbake på scratch, alene tilbake i leiligheten. Min egen herre så og si. Det har vært to begivenhetsrike år med oppturer og nedturer. Kom over en gammel avisartikkel i Adressa med meg i sentrum etter nyinnkjøpt leilighet. Jeg siterer: "Jeg vil sette spikern i egen vegg."

Nå skal det spikres.

høsten er det nye nyttår

høsten er i mye større grad en ny start enn nyttår. tilbake i trondheim og byen flytter inn, studentene har flokket til byen med princessposer og ikeatilhengere. jeg er klar for et nytt skoleår, gleder meg stort til fortsettelsen og en ny runde. ting føles nytt, men trygt. trygt, men utfordrende. motsetninger som føles spennende. håper inderlig at 07/08 blir bedre enn forrige runde. det kan gå mange veier, men jeg liker å tro at mye står på meg og mitt og da kan det bli bra.

ombrekking og omdirigering

Da var jeg ferdig med siste språkvask og gjennomgang av min første oversatte bok og vender nesa hjem til Horten fra Oslo før sommeren store reise. Blir stille her en stund, men ting skjer forhåpentligvis på den andre bloggen. Det har vært en fin liten uke med ferie, men jeg har ennå ikke samlet meg helt til eventyret som venter.

mange tanker
små
fyller hodet
nå
om litt
er hodet
tomt
og sansene
fulle med nye

jaja.

aktivitetsferie

etter knappe tre dager hjemme i horten
har jeg spilt fotball, bowla og vært på
greenen og slått noen golfballer
når kommer den første dukkerten?

ferie er plusstid

kroppen og hodet har vært stressa i innspurten.
nå kan jeg endelig trykke på pauseknappen og
sette alt inn på kontoen for mentalt
inntektsgivende aktiviteter

ah sommer

klosett har nytt navn

nå heter det ikke dass eller do lenger,
men sanitærporselen

Fra en fokkeslasks dagbok

Utenfor kysten av Newfoundland, 1778

Det hadde brygget opp til storm hele uken. Det knugende gamle damene med sydvester hadde karret seg gjennom gatene på Frogner, de ludende heste hadde prustet seg forbi Slottsparken, de hjemløse vandret hvileløst rundt i Gamlebyen. Oslo lengtet etter sommeren, det harde hjertet bar et håp om lettere vær, et lettere sinn, bedre selskap enn denne lange og gråe rennesteinshverdagen.

Så ankom de en etter en, og i en velkjent kassebil på Torshov utenfor en kaffesjappe som hadde kviknet til liv med vårsola, tja, muligens den bar bud om varmere tider? Med kapteinen Halvdan bak rattet, musketerene Anders og Sondre, tønnevakta Erlend, fokkeslaskene og kokkene Frode og Morten samt mytteristen Petter var mannskapet klart. Det bar sporenstreks ned til Frognerkilen etter en kjapp tur innom proviantlageret. Der skinte sola og fjorden lå blikk. Den stolte røde 23fots Granadaen til onkel Halvdan sitret etter sjøben på dekk og formelig skvulpet etter havbris og storm i kastene. Vi kastet loss og la oss på lo før vi slo over og la kursen mot Dyna fyr. Latteren satt løst i solskinnet, vinden rufset i mankene til de unge herrene og livet var ett eneste stort smil med en bart av solskinn over seg.

Et gammelt sønderrevet sjøkart fra '73 ble funnet frem fra kabinen og værhårde piratfingre kjempet om plassen for å stake ut kursen. Skulle ferden gå mot Sydkorset eller Arktis midnattsol? Fokkeslasken, og styrmann in spe, Frode, argumenterte for Haaøya og sydhavskvinner, mens tønnevakta Erlend med musketerene Anders og Sondre mente farvannet bød på kjølhaling og lumske sirener langs Hurumlandet. Det må ha vært omtrent da at den yppige ulk Petter våknet fra akter og tok over roret. Som en ilter Odyssevs rammet han fingeren som en harpun mot himmelens åker og slo over storseilet og fokken. Bølgene slo over ripa som om selve Dovregubben skulle ha snudd seg i badekaret. Vi gulpet sjøvann i det Petter, mytteristen, hadde lagt sine glupske øyne på Steilen, sør for Ildjernet (som fokkeslasken Morten tidligere hadde lagt sin elsk på etter å ha lagt ut om stedets falloskvaliteter til mannskapets store genanse).

Som en Lokes pil skjøt vi gjennom vannet, forbi en fembøring, akkar og kreps, van og viking, jibs og jotner - det bar rett mellom to skjær! "Jeg akter ikke å snu!", skriker vår nye kaptein de facto. Før han knapt har fått sagt disse ord har musketerene avbrutt han med de berømte ord "Oj, oj, oj!" Det skraper i kjølen så jordens grunnvoller gnisser og vrenger seg. Vi har grunnstøtt!!!

Vi kom klar og bakket ut før Steilens hissige måker og djevelens tjelder gikk oss etter strupen. Dernest var kaptein Halvdan bak roret og ut i brå sjø. Mytteristen lo sin grufulle latter, og de neste fem minuttene var han de syv havs persona non grata. Det blåste opp og vi hadde god kurs ut i fjorden - kunne vi håpe på Haaøya ved Sydkorset med sine bedårende skjøger - Hurumlandets egne havfruer?!

Styrmann og fokkeslask Frode tviholdt på håpet om sjømannsbrud og tropiske netter til det siste, men skipets flertall ville finne en trygg havn for kvelden etter de siste timers briske hendelser. Vi la over igjen mot sørvest, til Bjørkøya, forbi en odde og inn i le til Leangenbukta. "Trønderpatriotisme!", snøftet styrmann og Hortens store matros Frode, men innså at bukta bar bud om en stor kveld.

Vi la til kai og to ekspedisjonsgrupper spredte seg ut på øya i håp om å finne en plass for natten. Sondre og Frode mot nordspissen, mens Erlend, Petter og Morten gikk mot sydspissen. Etter at kaptein Halvdan og nestkaptein Anders hadde rådført seg med mannskapets funn falt valget på en vakker plass i skogene på sydspissen. Men gleden ble kortvarig. Plutselig dukket det to aldrende taterkvinner og en eldre herre med knekk i knærne som hev oss på skogens dør. Det hjalp visst fint lite å ha to økologer på laget med utmarksparagrafene i hånd. Men dette var glade sjømenn som fant veien til alternativ to hvor vi satt opp leir for kvelden.

Skipskokkene Frode og Halvdan med sine respektive assistenter skred til verks med grønnsaker fra de syv himmelstrøk, kylling fra Valparaiso, bacon fra Louisiana, blåskimmelost fra Normandie, pesto fra Toscana, biffer fra Ildlandets pampas og ikke minst ildvannet fra Skottland og bayere fra Nyhavn. Det ble en kveld med de helt store matopplevelsene, vind i håret, saus i skjegget, whiskey i strupen og historier, historier så grandiose, så store, om hovmod, heltemot, ungdommens råskap, freidighet og frekke frastøt fra normens berm! For en kveld!

Kvelden skred mot natt og sjøfolkene duppet av en etter en. Morgen etter våknet fokkeslasken Morten opp med gress i nesen ved siden av en russisk familie på piknik med lappeteppe fra Vladikavkaz og moloko i glasset. For en praktfull, men dog bakfull morgen! Oslofjorden lå der som Jeremias gyldne slips, blinkende skorpe av saltvann. Det var bare å nyte synet og komme seg opp og ut på fjorden igjen. Vinden var tilnærmet null, så det gikk for motor og avventende illusjoner.

Tilbake i hjemhavnen Oslo var ingenting ved det gamle. Syv menn og syv nautiske mil. Vennskap hadde begynt å smi så smått, inntrykk var fordøyet og det hele ble behørig feiret med iskrem på Frognerkilens egen kiosk for den slags landkrabbefornøyelser. Inn i bilen og inn i asfaltjungelen, og før vi knapt hadde tatt farvel skyet himmelen over og slusene åpnet seg. Det skulle regne i en strak uke.

Sjøkart '73

- seil og mast,
fokk og kjøl
står last og brast,
fullastet med øl,
senk Titanic og
tenn på Cutty,
alle mann på dekk,
vi har et sjøkart fra treogsøtti!

Halvdan, Anders,
begge havets skrekk,
og kartets kjender
Sondre, Erlend,
bølgenes frender,
sjøgangsbrisens offiserer
Frode, Morten,
havfruenes kavalerer,
og hurumlandets list
stolte matroser fra Horten!
- og sist men ikke minst - Petter
vitsemaker og rabbagast, ulk og mytterist
skoggerlo nok best til sist

- sådd er vennskapets kime
i årets vakreste hildringstime!
- men den aller aller største
trosser vær og vind, søker aldri ly
til siste mann skal hylles som første
vår gallion og stjerne - Erik Bye!

Fokkeslask Oddvik
hyllest til barpikene i Limerick

stor allegori

Å leve
er som en joggetur
forestiller jeg meg – en har skiftet til passende tøy,
har en vag idé om løypevalget, kjenner kanskje at
musklene er litt stive (det er kaldt i luften), setter i gang,
på litt ustøe ben i starten, famlende mot skogen
med mange trær og stier. Det blåser en vind fra nord,
en leter etter formen, åndedrettet og tempoet (pass på
frekvensen) Føles det godt? En møter skogen med
fart og optimisme – med lette trinn trår en naturens
gulv, med høstens kollasj (og trærne rundt, ikke minst)
Det er den tiden på året nå, hvor alt skifter og
er i forandring. Stien blir til mens en løper avgårde
- som en vind, kan en være tilbøyelig til å se for seg
(jaget etter vind). Farten settes opp, blodet pumpes, renner i
retning hjertet av skogen, en innsjø, har en i minnet,
det kan renne over for alle og en hver (kjenner du begjæret?),
din råtass, som åpnet hjertet, munnfull lykke og med lette
trinn setter avsted i egne tanker. Over steiner og gamle
grener, en stokk fra tidligere høststorm, haster en videre
og finner rytmen. Føttenes taktfaste samspill
med jorden.
Ensom som himmelen fyker en gjennom barlind, bjerk og
furu (snart kommer snøen!), en formelig rydder skogen
for fortidens famlende stammer (mange lynnedslag og
tordenskrall!) Hjertets bank og skyenes fart over
hodet mitt – her er det plass.
En merker at formen er på topp før en treffer veggen,
kroppen er tung og optimismen er sunket i jorden,
- det er like før, en faller mot nærmeste stamme og
kaster inn håndkle (fornedrelsens siste skanse),
men en liten djevel ved ens side forteller hodet
at frekvensen må opprettholdes (hvis ikke faller en
i fra og etter seg selv), og en henter seg inn, fyller hodet
med intet annet enn steget og ånden, farten økes og
en passerer innsjøen, oppover, oppover, oppover,
musklene, senene, nervene, skjellettet skraller og
ljomer, det banker i tinningene og vinden blåser
en videre bortover, bortover, bortover og videre og videre
- for tiden er inne til å holde tempoet og tenke på én ting,
én ting alene, at halvveis er tilbakelagt og alt som finnes
er nettopp nå, og en løfter blikket og ser himmelens tak
invitere til rettere rygg og høye knær (farten god!),
og før jeg vet ordet av det, så har jeg tatt igjen meg selv,
der jeg stoppet sist med knyttede never og hold.
”Det er en tid for alt”, og klokken tikker avsted,
det nærmer seg med stormskritt,
og en har åpnet seg for verden,
sirkelen jager seg
selv. Og en gir alt, lettet
tross alt, det meste gjorde jeg, stolt
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, mitt beste
ble gjort. Frekvens.

smooth sailing

smooth
Originally uploaded by mortsan.

sometimes, the weather seems to accompany the mood of things,
a scramble of unknown folks head out in a tiny sailboat, and the skies clear, plain sailing, great company, good winds and delicious food was had - balsam for the body and mind

ah


Either Way

Maybe the sun will shine today
The clouds will blow away
Maybe I won’t feel so afraid
I will try to understand
Either way

Maybe you still love me
Maybe you don’t
Either you will or you won’t
Maybe you just need some time alone
I will try to understand
Everything has its plan
Either way
I’m gonna stay
Right for you

Maybe the sun will shine today
The clouds will roll away
Maybe I won’t be so afraid
I will understand everything has its plan
Either way

Wilco/Sky Blue Sky/2007

den veven av hendelser vi kaller verden

"Tiden følger sine egne lover, knytter tråder, vever sammen hendelser og fester dem på nytt et annet sted. Og vi mennesker? Vi nøster og nøster, vi forsøker, vi feiler, vi mener og påstår, og akkurat idet vi tror vi forstår, akkurat idet vi tror vi ser mønsteret bak, meningen med det hele, da ryker tråden, da rakner veven, og vi sitter igjen med stumpene, med restene, og plutselig har vi ikke lenger taket på noe."

Simon Stranger "Den veven av hendelser vi kaller verden"

jeg sykler igjen. etter en lang og kald, og ikke minst vond vinter, sykler jeg igjen. det er like fint hvert år å sette seg på en sykkel og sykle gjennom byen, på fortauet. i dag sykler jeg i øsende regnvær, det var iskaldt, men det gjorde ingen verdens ting.

perspektiver

hvor mange perspektiver trenger man
for å verdsette livet?

working hard

working hard over at tourcaucasus to get it up and running,
and discovering the joys of blog tech fun. adding new stuff
all the time, and hopefully it will be interesting to keep
an eye on for friends and family. i have not yet decided
whether i'll post in both norwegian and english, we'll see.
http://www.blogger.com/img/gl.link.gif
couple of weeks left of work, i've got quite alot of work
done today - which feels good. still have some to go, before
i'm on top of things.

looking forward to summer and all the books i'll get to read...

revamped, recharged

things are throttlebottle
these days, spring's about
semester's coming to a close
drizzle and sun, huzzle and
buzzle - expectations of
new beginnings after old
endings

perhaps to underline my
point - of new beginnings -
i'm revamping my blog - with
hopes of more updates and
frequent entries in the
following days, weeks and
months

even though the readers are
few, i have been disrespectful
to the only faithful reader i have

io

revamped, recharged

it's bit of a throttlebottle
these days, semester's coming
to a close, and things are
wrapping up, but sun's out
between the downpours

-

i'm in the course of revamping
my mortempo blog and have
intentions of getting on
top of things again after
staying low.

-

things are brewing